Det var et anstrøk av hallelujastemning idet de sa det. Som om fremtiden var i ferd med å ankomme Ås. Det skulle bli slutt på timesavganger og sild i tønne. Forsinkelser og innstillinger skulle bli en saga blott. De med mest frelse i øynene trodde sågar signalfeil og nedfalte kjøreledninger ville bli historie.
Bare vent, sa de, så skal du få se, snart kommer den, Follobanen. Og nå har den altså kommet. Men hvem skulle trodd at den bare skulle komme et par ganger.
Da jeg flyttet til Ås i 2017, var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle pendle til Oslo. Men etter en stund dukket drømmejobben opp, og etter litt betenkningstid valgte jeg å hoppe på toget, så å si. Mer nøyaktig, jeg valgte en tilværelse der jeg måtte stå og hoppe for ikke å fryse i hjel mens jeg ventet på toget.
For som jeg sa til sjefen min her en dag: Vet du hva det verste med denne jobben er? Å komme seg hit. Slapp av, sa han. Snart kommer Follobanen. I desember. Bare vent. Nei da, det sa han ikke. Han bor i Vollen og pendler med båt, heldiggrisen.
Desember, ja. Man skulle tro det var orkestrert. Tre nøtter til pendlerne. Kortere reisetid, hyppigere avganger og flere sitteplasser. Reisen til julestjernen skulle gå ti minutter raskere. Noen av gjestene til grevinne Miss Sophie ville kanskje rekke frem før de døde.
Den gang ei. Det ble mer «Hjelp, det er jul». Det kom ingen bonussjekk til Chevy Chase. Julelysene fungerte ikke. Kalkunen ble knusktørr. Og i bakgrunnen rullet refrenget på Soul Asylums ene hit «Runaway Train»: «Seems like I should be getting somewhere. Somehow I’m neither here nor there.»
For ikke bare stengte Follobanen med en gang. De gamle rutene som hadde forsvunnet, kom ikke tilbake (kanskje de kommer om en ukes tid). Alternativ transport var det bare å glemme, sa Vy. Vi har mistet nummeret til alle de bussene vi brukte i sommer da Bane NOR stengte Oslo S.
Mer hjemmekontor. Heldigvis har jeg en stilling som tillater slikt. Men det er på langt nær alle som har det sånn. Hva er de økonomiske ringvirkningene av denne fadesen?
Det finnes mange arbeidstagere som fysisk må være på jobb for å få betalt. Hist og her finnes det til og med fortsatt stemplingsur. De er avhengige av å kunne stille på jobb tidsnok og bli der dagen ut.
Håndverkere tar oppdrag, noen jobber på akkord. Hvis Malermester Fosshaug sitter på toget i stedet for å male huset til kommunikasjonsrådgiver Lasse (som sitter og jobber hjemme og tjener sin fastlønn), så får ikke maleren betalt. Og han mister kanskje neste oppdrag.
Hvis omsorgsarbeider Lasse står fast på Siggerud, blir den pleietrengende Edward liggende og råtne i sitt eget piss og sykehjemmet må enten hente inn en vikar for å ordne opp, eller la Edward ligge der.
Begge deler er kostnader, den ene en økonomisk en, den andre en menneskelig. I akkurat dette tragiske tilfellet blir det vel sannsynligvis dobbeltfakturering og.
Jeg velger å tro at mange av de som pendler innover til Oslo har arbeidsgivere som ikke åpner skuffen med de drøyeste konsekvensene når det så åpenbart er Bane NORs skyld at arbeidstageren er sen, kald og sur.
Men de ser det i regnskapene sine. En butikk med to medarbeidere i stedet for fire selger mindre. En sightseeingbuss som står fordi sjåføren kjemper mot hypotermi under en nedrast kjøreledning i Romeriksporten tjener ingen penger.
Og en hel skokk med dritforbanna eller resignerte pendlere som står og venter på buss som ikke kommer for tog som ikke gikk, blir frarøvet tid med barna, muligheten til å lage ordentlig mat til familien og har så absolutt ikke overskudd til å trene før leggetid.
Som igjen fører til deprimerte barn, ensomme voksne, fedme, mer vold i hjemmet og mangelsykdommer.
Planen min var å ende med et slags regnestykke her. Hvor mye Bane NORs inkompetanse og ansvarsfraskrivelser koster oss, både i kroner, øre og menneskelig lidelse. Men til tross for velfungerende busstransport til skolen i oppveksten ble jeg aldri voldsomt god i matte. Et anslag: altfor mye. Det koster oss altfor mye. Finnes det et interessant forskningsprosjekt begravet her et sted?
Heldigvis blir det nå nedsatt en ekstern granskingskommisjon. Vi vet allerede at noen har valgt å gå videre med et eller annet underdimensjonert anlegg for mottak av returstrøm, noe som høres helt hårreisende ut selv for en skallet mann hvis elektronikkutdannelse begrenser seg til noen timer elektro valgfag med lærer Hvammen hver tirsdag.
Gorm Frimannslund, administrerende direktør i Bane NOR, håper kommisjonen vil kunne avdekke noen læringspunkter som vi alle vil kan få glede av.
Jeg tipper dog kommisjonen vil avdekke at det er den onde stemoren til Askepott som har strukket strømkablene, og siden ingen lenger vet hvem som snakket med henne eller hvilken underleverandør som hadde henne på en deltidskontrakt i 2017, får det ingen konsekvenser.
Kanskje en direktør blir omplassert. Kanskje en italiensk elektriker får buksevann. Det kan til og med hende at en statsråd må gå. Og mens denne skyld-dansen foregår i mediene, står vi her, pendlerne, og fryser som faen.
Den skyldige, ja. Vi må alltid finne den skyldige. Jeg tenker på noe jeg forklarte femåringen en dag etter at han hadde opplevd dyp urettferdighet i barnehagen.
Det er ikke så viktig hvem som får skylda. Det som er viktig er at noen tar ansvaret. Det er det Bane NOR, Vy, regjering og opposisjon trenger nå. At noen skal ta ansvar. Sett opp busser. Start opp dieseltog. La fergene svinge innom Bunnefjorden. Få folk av gårde først, så kan vi evaluere og granske etterpå.
En dag vil sannheten uansett komme for en dag. Og da skal vi la rettferdigheten skje fyllest. Men det må granskes så klart. Advokater skal forberede seg. Det skal bookes tid i rettssalen. Noen må bestille catering. Det vil ta lang tid fra anklage til dom.
I mellomtiden må den skyldige sitte på den iskalde metallbenken på Ås stasjon og vente. Hen kan til nød få hente seg en kaffe.
Vi er ikke barbarer heller, vi pendlere. Vi vil bare på jobb.